Hvis du vil finne ut hvordan det var å vokse opp i Norge på 1950- eller 1960-tallet, kan intervjuer med personer som var barn i den perioden være en utmerket kilde. I en intervjusituasjon kan du spørre kilden direkte om hva du lurer på og forhåpentligvis får du også direkte svar. (For mer informasjon om hvordan du kan gjennomføre et godt intervju se Tips #2)

Noe som er viktig å huske er at én kilde bare gir én framstilling av hva som skjedde. Det er meget sannsynlig at det finnes flere meninger og alternative framstillinger av hva som skjedde. Derfor er det alltid en styrke ved en besvarelse at du har brukt flere kilder. Selvfølgelig kan du da gjennomføre flere intervjuer eller du kan lete etter andre typer kilder. Kanskje har personen du skriver om skrevet dagbøker eller brev? Og kanskje det finnes fotografier fra den tiden? Ulike gjenstander (gamle leker, klær og sko f.eks.) kan også fungere som kilder. Gjenstander kan være litt mer krevende å bruke enn tekster. Grunnen til det er at de ikke forteller noe direkte. Det er derimot du som må tolke mening ut av gjenstandene. Kanskje finner du også statistikk eller bøker der noen har skrevet om temaet du interesserer deg for. Læreboka du har i historie vil også kunne brukes som en kilde. Alt dette kan brukes som kilder til å gi svar på det du vil finne ut.

Her er det viktig å gjøre et skille mellom historiske kilder (primærkilder) og litteratur (bearbeidede kilder eller sekundærlitteratur). En historisk kilde vil være spor fra fortiden. Disse sporene, eller levningene, har altså blitt til i fortiden og vi bruker dem for å gi en historisk framstilling. NB: for enkelthetsskyld sier vi også at en person som levde på den tiden du skriver om og som forteller til deg om hvordan det var, også er en historisk kilde.

Med litteratur mener vi bearbeidede framstillinger av fortiden som bygger på historiske kilder. Et godt eksempel er læreboka i historie. Forfatteren av slike framstillinger har ofte ikke selv opplevd det som skjedde, men har samlet historiske kilder, satt dem sammen, tolket dem og skrevet en mulig framstilling av hva som skjedde. Forfatterne av slik litteratur har altså gjort det samme som du er i ferd med å gjøre!

I prosjektarbeidet ditt kan og bør du bruke begge typer kilder, men det er viktig å vite forskjellen på dem og hva de kan fortelle deg. Og husk: historiske kilder er selve grunnsteinene i en historisk framstilling og en historiker vil forsøke å lete fram så mange som mulig av dem.

Før intervjuet
Før du foretar intervjuet må du ha forberedt deg grundig. For det første må du ha satt deg inn i den historiske perioden intervjuet skal dreie seg om. Du bør altså ha lest framstillinger av perioden for eksempel i læreboka eller andre bøker.

For det andre må du forberede spørsmål. Hva er du er spesielt interessert i å få svar på? Lag en liste over tema og konkrete spørsmål du kan tenke deg å stille. Kanskje vil samtalen gå lett og informanten svarer på alt du er interessert i uten at du stiller konkrete spørsmål, men hvis det ikke går så lett har du i alle fall en liste du kan bruke.

Sist men ikke minst må du ha sjekket at utstyr du eventuelt skal bruke er i orden, at det er batterier i opptagerutstyret, at mikrofonen fungerer, at det er lagringsplass nok på opptageren osv.

Intervjusituasjonen
Intervjuet bør foregå på et sted der både du og informanten kan føle dere trygge og hvor dere ikke blir forstyrret.

Når du starter intervjuet er det greit å starte med noen ”oppvarmingsspørsmål” slik at du og informanten blir trygge på hverandre. Still noen enkle spørsmål om navn, hvor han/hun er født og vokst opp for eksempel.

Deretter kan du gå over på de mer interessante spørsmålene. Her kan det være en idé å stille åpne spørsmål slik at informanten får anledning til å snakke så mye som mulig på egenhånd. Da kan det komme fram mye interessant, og du gir informanten mulighet til å gi en personlig framstilling. Hvis du derimot merker at informanten begynner å snakke om noe som ikke går direkte inn på det som er ditt tema, bør du forsøke å komme inn på riktig spor igjen. Du må altså være fleksibel!

I enkelte situasjoner kan det hende at informanten ikke har lyst til å svare på spørsmålet ditt. Det kan være mange grunner til det. Kanskje er det for personlig, kanskje har informanten opplevd noe som var traumatisk, vondt og leit og derfor ikke ønsker å snakke om det. I en slik situasjon er det viktig at du ikke presser informanten til å snakke om det, selv om du verker etter å finne ut hva informanten har opplevd. Hvis informanten ikke vil snakke, må du respektere det!

Oppfølgingsspørsmål er alltid viktig. Det viser at du er en god lytter og at du er interessert i det informanten snakker om. Et enkelt oppfølgingsspørsmål kan for eksempel være: ”Det du sa om … synes jeg var interessant. Kan du utdype det noe mer?” og ”Du snakket om … Hva betyr det?” eller ”Da du opplevde det, hva følte du da?”

Når du skal avslutte intervjuet bør det få en myk avrunding. Ikke bare pakk sammen og gå. Ta deg tid til å si noe om hvor interessant intervjuet har vært for deg og hvordan du skal jobbe videre med stoffet du har samlet inn. Spør også om du kan få komme tilbake dersom det er noe mer du lurer på.

Huskeliste:
Vær godt forberedt!
Vit hva du ønsker svar på! Ha en liste med tema og spørsmål.
Du må kunne dine saker – du må ha gode kunnskap om perioden og temaet.
La informanten snakke!
Vær fleksibel! Kanskje har han/hun interessant informasjon som du ikke hadde tenkt å spørre om i utgangspunktet.
Ikke press for hardt dersom du oppdager at det er noe informanten ikke vil snakke om.

Etter intervjuet
Etter intervjuet starter det virkelige arbeidet. Nå må du sette deg ned og lage orden i den informasjonen du har fått. Har du tatt opp intervjuet på bånd, kan det være en idé å skrive ned det som ble sagt, men dette kan ta veldig lang tid.

Det er også i denne fasen at du må drive kildegransking.

Det er god skikk at informanten får lese det du skriver eller lager. Informanten bør få se hva du har brukt intervjuet til. Dette vil være en garanti for at du ikke legger ord i munnen på informanten, og det vil samtidig gi informanten en mulighet til å komme med korrigeringer dersom han mener du har tolket ham feil. Det vil også være mulig at informanten etter intervjuet har kommet på flere ting som kan være av interesse for deg.

«Hvor har du kilden fra?», spørres det ofte om i debatter, og ja, det er viktig å oppgi sine kilder. Når vi argumenterer for noe, ønsker vi å vise til kilder for at argumentene skal få tyngde og troverdighet. Vi underbygger argumentasjonen vår. Kan vi ikke underbygge et argument med kilder, vil andre lett beskylde oss for å komme med løse påstander som ikke har rot i virkeligheten. Vis til kilder, og argumentet ditt vil bli sterkere!

Oppgir du kilder vil du også framstå som etterrettelig. Kildereferanser gir leserne dine muligheten til å sjekke kildene du har brukt, og vurdere om du har tolket dem rimelig eller ikke.

«Har du tenkt det selv, eller har du det fra noen?» Det å framføre tanker som sine egne mens det i virkeligheten er andre som har tenkt dem, er nesten som å være en tyv. Du «stjeler» andres tanker. Å stjele er ikke lov, men det er fullt mulig å låne og bruke andres tanker. Det eneste du må gjøre, er å si at det er andres tanker. Dette har altså å gjøre med redelighet og det å anerkjenne andres tenkning og arbeid. Bruker du andres tanker – vær redelig og oppgi kilden!

Når skal du referer til kilder i en tekst?

Når skal vi oppgi kilder? Spørsmålet er godt, og derfor ikke helt enkelt å svare på. Den generelle regelen er at du skal føre referanser når du låner noe fra noen andre. Enklest ser vi det når vi siterer noe. Da markerer vi sitatet med anførselstegn («sitat, sitat, sitat…») og en referanse. Enkelte ganger siterer vi ikke direkte fra en tekst, men omskriver eller formulerer på en annen måte (parafraserer). Selv om det ikke er et direkte sitat, låner vi like fullt andres tanker, og derfor må vi ha en referanse. Men det gjelder ikke bare tekst. Låner du bilder eller henter tanker og sitater fra en dokumentarfilm, skal du også ha med referanse til opphavspersonen.

Skrivetreneren Karl Hermann Flyum mener at hvis vi stiller oss noen spørsmål når vi skriver, kan det kanskje bli enklere. Spørsmålene gjelder hva vi antar er leserens forutsetninger.

1. Hva kan jeg ta for gitt, uten engang å måtte nevne den?
2. Hva er så velkjent og ubestridt at jeg kan vise til den uten å måtte forklare eller begrunne den?
3. Hva er så ukjent eller tvilsomt om leseren vet at jeg må forklare og begrunne den særskilt?

Hvis vi antar at momentene er kjent for alle, trenger jeg verken å forklare eller angi kilde. Vi trenger ingen kildereferanse på at grunnloven ble skrevet på Eidsvoll i 1814. Men hvis momentet er helt nytt eller noe som ikke alle kjenner til, da må jeg oppgi kilde og komme med en begrunnelse eller forklaring på hva det er.

Hvordan skal du føre kildene i teksten?

Det er mange måter å referere til kilder på, og praksisen kan variere fra skole til skole. Det viktigste er ikke at vi alle gjør det på samme måte, men at du fører dine kilder på en konsistent og oversiktlig måte.

Noen liker å bruke fotnoter. Det er enkelt å sette inn hvis du bruker Word og det blir lett å lese teksten. Andre liker å bruke parenteser i teksten for å markere referansen, f.eks. (Harvard, 2015: 23). Her er det altså litt opp til deg hvordan du vil gjøre det.

Hvordan skal du føre kildene i en litteraturliste?

APA-stilen er en enkel og ofte brukt referansestil i høyere utdanning. Lærer du deg den, vil du i tillegg være godt rustet for senere studier.

Her er hovedprinsippene: Informasjonen som skal med er forfatterens etternavn og fornavn, når teksten er publisert, tittelen på teksten og hvor den er gitt ut. Litteraturlista skal ordnes alfabetisk etter forfatternes etternavn (Bjørnson før Ibsen og Ibsen før Rowling osv.).

Her er noen eksempler på hvordan referanser føres.

For bøker:

Etternavn, Initial. (År). Tittel på bok i kursiv. Sted: Utgiver.

Eksempel:

Trædal, L. (2006). Da guttunger dro til sjøs. Oslo: Aschehoug.

For avis og populærtidsskrift:

Etternavn, Initial. (År, dato). Tittel på artikkel. Navn på avis i kursiv, sidetall.

Eksempel:

Myrstad, I, & de Amoriza, S.E. (2015) Sjanseseilasene som skapte skipsfartseventyret. Aftenposten Historie, 60-65.

For internettsider:

Forfatter. (År). Tittel i kursiv. Hentet dato år, fra https://...

Eksempel:

Tvedt, K.A. & Tjelmeland, H. (2015) Den kalde krigen. Hentet 10.03.14, fra https://snl.no/Den_kalde_krige...

Dette ble kun en kort liste som gir deg en pekepinn på hvordan det gjøres. Hvis du vil se en fullstendig oversikt over APA-stilen, kan du f.eks. gå til NTNUs sider:

Referansestilen APA: ntnu.no/oppgaveskriving/apa-7
Norsk APA-manual: sikt.no/norsk-apa-referansestil

Lykke til med etterrettelig og redelig føring av referanser!

Litteratur:

Flyum, K.H. (2011) 'Forberedende øvelser i skisseskriving, kildebruk og drøfting - en verktøymakers verktøy til fagskriving. I: Flyum, K.H. og Hertzberg, F. Skriv i alle fag! Argumentasjon og kildebruk i videregående skole. Oslo: Universitetsforlaget.

Å skrive en fortelling om en person kan være spennende i seg selv. Kanskje har personen du skriver om levd et dramatisk liv med mange spennende episoder og hendelser. Selv om ikke alle har en dramatisk historie å fortelle, betyr ikke det at man har et dårlig utgangspunkt for å lage en god besvarelse.

Enten du har en dramatisk historie å fortelle eller, som de fleste av oss, en fortelling om helt vanlige mennesker, er det noen felles utfordringer. Alle historier blir mer interessante og perspektivrike dersom den ses fra ulike synsvinkler. Hvis din fortelling kan sammenlignes med andre historier eller forklares med større, mer allmenne tendenser, vil dette også kunne løfte besvarelsen din. Sagt på en annen måte så dreier det seg om å gi det spesielle (din fortelling om familien) større tyngde og perspektiv ved å se den i sammenheng med det generelle (f.eks. det som står skrevet i historiebøker om perioden).

For å gjøre dette litt tydeligere, så tenker vi oss at du skal skrive om din bestemor. Videre kan vi tenke oss at hun ble født rett etter andre verdenskrig og at hun vokste opp i en typisk arbeiderklassefamilie. Du kan da beskrive hvordan hennes oppvekst var. Det blir den spesielle historien. Hva kan du så gjøre for å sette denne fortellingen inn i et større perspektiv? En mulighet er å finne ut noe mer om arbeiderklassen på denne tiden. Hvem tilhørte arbeiderklassen? Hvor mange var det? Hvor bodde de? Hvilke yrker hadde de? Det du nå har funnet kan kalles den generelle eller den store historien.

Neste skritt kan være å sammenligne din spesielle historie om bestemor med den generelle. Er det noen likheter eller forskjeller? Framstår bestemors liv som et vanlig arbeiderklasseliv eller var det noe spesielt med henne? Da vil du klarere kunne se om det var noe spesielt med din bestemor eller om hennes historie var ganske normal. Det fine er at begge deler er interessant!

La oss videre anta at din bestemor var den første i familien til å gå på gymnaset og videre på universitet. I familiesammenheng vil dette være unikt, men var det unikt i en større sammenheng? Da må du kanskje forsøke å finne ut hvor mange andre jenter fra arbeiderklassen som fikk mulighet til å ta høyere utdanning på samme tid. Igjen vil det generelle hjelpe deg med å kaste lys over din spesielle historie.

Vil det være mulig å gjøre det motsatt – gå fra det generelle til det spesielle? Altså å ta utgangspunkt i det du allerede generelt vet om en periode og så spørre om dette også gjaldt for bestemor? Det er selvfølgelig mulig, men kanskje vil dette være en litt vanskeligere. Det vil bl.a. kreve at du på forhånd har satt deg svært grundig inn i den generelle historien.

På den andre siden vil det å kunne mye både om det spesielle og generelle være veldig bra. Jo mer du vet om din bestemor og mer du vet om den generelle historien, jo bedre vil du være stand til å stille gode spørsmål og gjøre relevante koblinger mellom de to nivåene. Hvis du skal intervjue bestemor om hennes liv, vil det være en fordel om du kan mye om den store historien. Det vil sette deg i stand til å stille bedre spørsmål i intervjuet. Svaret blir altså at jo mer du kan, både om det generelle og det spesielle, jo sterkere står du når du skal utarbeide undersøkelsen din.

Eksempler
Dette er et utdrag fra en tidligere prisvinners tekst. Teksten omhandler bestefaren som var en av de tidlige innvandrerne til Norge fra Pakistan og hvordan han opplevde å komme til Norge. I dette avsnittet gjør prisvinneren noe veldig fint når det gjelder å koble liten og stor historie sammen.

Les teksten og se om du kan finne det. Det er ikke mer enn et par setninger det er snakk om.

«På dette tidspunktet hadde morfar allerede vært ansatt hos Allers trykkeri i flere måneder. Det var en lønnet jobb, men langt fra Khans drømmejobb. Selv om morfar aldri direkte ga uttrykk for misnøye over arbeidsplassen, kunne mormor lese hans melankolske ansikt. ”Din morfar hadde forandret seg noe voldsomt da jeg møtte han i 1974. Til å begynne med forstod jeg ikke hva som var galt. I brevene han sendte meg, skrev han om hvor godt han hadde det. Etter hvert merket jeg at han var veldig nedfor hver gang han kom hjem fra trykkeriet. Det var vanskelig å få han til å fortelle hva som var galt, men han åpnet seg til slutt. Han fortalte at sjefen på trykkeriet ga han mer å gjøre enn de andre arbeiderne. De behandlet ham urettferdig. Når han skulle på do, ba de han vente for det var ”alltid” opptatt.” Var det virkelig slik at de behandlet morfar på en slik uverdig måte? Hvis vi ser på det med kritiske øyne er det viktig å huske at det er mormor som gjenforteller. Vi vet også at morfar ble urettferdig behandlet av sin far i ung alder. Kanskje var det derfor han opplevde det slik? Etter å ha studert andre kilder har mormors ord fått mer troverdighet. For det er flere kilder som tyder på at innvandrerne slet på arbeidsplassen. De fikk de tyngste jobbene og hadde lange arbeidsdager. For eksempel forteller norsk-pakistanske Ali til Dagens Næringsliv at han sydde 14-15 timer ved fabrikken Gresshoppa hver dag. Timelønnen var til å begynne med ni kroner, etter hvert økte lønnen til 11-12 kroner timen.» (Zeeshan Elahi Aziz (2012) Den skinnende solen – skyggesider av integrering.
historiekonkurransen.no/eksempler)

Det er de fire siste setningene som her er så relevante. Ved å gå til andre kilder og andres fortellinger, klarer prisvinneren å sette denne bestemte delen av bestefarens historie inn i en noe større sammenheng. Bestefarens historie blir støttet opp av andres fortellinger. Da oppnås to ting: historien blir sannsynliggjort og mer troverdig samtidig som den blir plassert inn i et større bilde.

Her er et annet eksempel. Besvarelsen handler om oldefaren som valgte å melde seg inn i det norske nazistpartiet Nasjonal samling (NS) under andre verdenskrig:

«Min oldefar var ikke den eneste nordmann som meldte seg inn i NS. Under okkupasjonen hadde hele 55 000 nordmenn vært innom som medlemmer av partiet for en kortere eller lengre periode».

På to setninger settes oldefars valg inn i en større sammenheng. I den videre teksten presenteres flere årsaker til at de hadde meldt seg inn i NS; ideologisk overbevisning, økonomiske grunner, kampen mot kommunismen blant flere. Deretter går forfatteren over til å finne ut hvorfor oldefaren valgte å melde seg inn i Nasjonal Samling.

Stille spørsmål
Å stille spørsmål er alltid en god ting. Også når du skal forsøke å koble liten og stor historie sammen, vil spørsmål være et godt utgangspunkt og hjelp for å komme i gang. Her har du en liste med mulige spørsmål du kan stille deg selv:

• «Hva vet jeg ellers om denne perioden og hvordan kan det være relevant for mormors fortelling?»
• «Hvordan levde flertallet av befolkningen på denne tiden?»
• «Hvordan hadde bønder det generelt på denne tiden?»
• «Min familie la ned gården og flyttet til byen. Var det mange som gjorde det samme? Kan jeg finne noen kilder på dette? Statistikk, kanskje?»
• «Var det vanlig at…?»
• «Var det mange andre som gjorde det samme?»